Portrettfotografering | Hvem, når, hvor og hvorfor?

Portrettfotografering er som mange har fått meg seg noe av det morsomste og mest givende jeg vet om. Jeg simpelthen elsker å fotografere mennesker! I starten av min fotokarriere fotograferte jeg alt og alle jeg kunne komme over, alt fra nyfødte til våre aller eldste. Jeg har de siste årene opparbeidet meg erfaring fra flere ulike sjangere innen fotografering, med masse god læring og ikke minst mange fine erfaringer. Det kan nevnes barnehage- og skolefotografering eiendomsfotografering, samt tatt bilder av nyfødte, spedbarn, barn, voksne, familier, eventer, par/kjærester og brylluper. Alt dette har på ulike måter gitt meg noe på et eller annet nivå, men ikke alt har gitt meg det foto handler om for meg. Å drømme seg vekk til et annet univers mens man fotograferer det som virkelig betyr noe. Følelsen som er så udefinerbar, men som man kjenner så godt når den dukker opp...

JACK OF ALL TRADES, MASTER OF NONE...?

Mye har skjedd siden jeg startet ENK i 2018. Erfaring fra ulike typer foto har ført til en større bevissthet rundt hva jeg egentlig synes er morsomt å fotografere, og hva slags type fotografi jeg ønsker å utvikle ytterligere. Det er to sjangre som Portrettfotografi (på mine egne premisser) OG bryllupsfotografi. Alt annet har jeg valgt å kutte ut.

Jeg har det siste halvannet året derfor tatt meg selv i pent takke nei til forespørsler på fotografering av f.eks. nyfødte og spedbarn under ett år. Dette har selvfølgelig ikke noe som helst å gjøre med at jeg ikke liker de aller minste og nusseligste av oss. Jeg tror heller at man tjener på å være ærlig med seg selv og eventuelle kunder (det gjelder forsåvidt også alt annet i livet enn kun foto..). Hvem vil ansette mennesker som ikke legger sjela si i yrkesutøvelsen? Jeg vet at JEG ikke ville gjort det....

HVA ØNSKER JEG SKAL DEFINERE MIN FOTOGRAFI?

Minner - Øyeblikk - Følelser

Portrettfotografering er ikke nødvendigvis så enkelt å definere i praksis, i alle fall ikke som fotograf. Googler man for eksempel " portrettfotografering", "portrett", "portrait" eller liknende, dukker det antakeligvis opp et enormt antall bilder av mennesker (og dyr) i ulike settinger, i ulik alder, ulike hudfarge, utseende, sinnsstemning, uttrykk, innendørs, utendørs, farger, sort-hvitt... Alle fotografer har sin egen stil og uttrykk.

Så hva er det jeg vil skal definere min portrettfotografi?

Som person er jeg introvert. Jeg liker å tenke fremfor å snakke. Jeg er en drømmer. Vil at bildene mine skal fortelle historier. Gi flere spørsmål enn svar. Nå inn til det innerste i oss. Få oss til å drømme, tenke. Man tenker kanskje på introverte personer som sjenerte og lite kontaktsøkende, en sannhet med modifikasjoner selvfølgelig. Alle har sine styrker og svakheter. Kunsten er å vite hvilke styrker som veier opp for svakhetene. Som "tenker" tror jeg at man er flink til å se verden i bilder. Og det er jo nettopp bilder man forsøker å skape...

Følelser og blikk fascinerer meg! Noen sier at øynene er vinduet til menneskets sjel. Ja. Det ligger i menneskers natur å vurdere andre menneskers følelsesliv. Man tar aldri feil av en tåre i øyekroken. Glede eller tristhet. Smilerynkene man får rundt øynene når man bare er superglad og trygg i sine omgivelser. De kan ikke "fakes".

Mange av de aller beste portrettbildene som er tatt opp gjennom historien er bilder hvor portrettet ser rett inn i kameraet. Smiler. Er alvorlig. Undrende. Trist. Overrasket. Forundret. Sur. Alt som innebærer å være menneske. Øyne lyver ikke. Fascinerende.

Som fotograf vil jeg ikke at du skal late som du er det ene eller andre. Vær deg selv, slik du er, og akkurat i det unike øyeblikk bildet av deg blir tatt. La barn være barn. Et falskt smil når aldri opp til ekthet. Det er min jobb å være der sammen med deg, spille på lag med deg, oppmuntre deg, slik at du kan være ditt beste "jeg" der og da, i det jeg trykker utløseren på kameraet helt ned, og det sier "klikk". Det er slik de beste øyeblikkene og minnene blir skapt. Da kan du for alltid se tilbake på bildene av deg selv, og si at du i alle fall var ett hundre prosent DEG.

Farger. Som selve sinnet, skal mine være bilder være farger. Og lys. Som hånd i hanske. Som en av mine store inspiratorer Jason Lanier sier det; LIGHT IS COLOUR, MY FRIEND! Måtte jeg velge, ville jeg valgt uttrykk og følelse foran perfekt lys. Får jeg begge deler, er jeg der hvor jeg vil være. Uttrykk er sjelens usminkede sannhet. Lyset er sminken.

Naturen. Min inspirasjon. Det finnes ikke noen,, eller noe som ikke kler naturen. Her er vi mennesker oss selv. Naturen dømmer ingen. Lyden av raslende blader, kvitrende fugler, vinden som forsiktig stryker over hud og hår. Rekreasjon og rensing. Finnes det noe bedre sted å være?

Jeg tar også innebilder med studiolys. Når naturen viser sine mindre amorøse sider, er det godt å ha fire vegger og et tak rundt seg. No worries. Fine bilder er ikke alltid definert av omgivelsene. Uttrykk og følelser trumfer omgivelser når som helst.

HVEM FOTOGRAFERER JEG?

Barneportretter (ca. 1 - 11 år)

Ungdomsportretter (12 - 18 år)

Voksenportretter (18+ år)

Gravidportretter

Familieportretter

Jeg har valgt å ikke sette noen absolutt nedre aldersgrense på barneportretter, utover at de bør være over ett år gamle. For meg er kommunikasjon nøkkelen. Jeg finner barns verden utrolig spennende og inspirerende, og et privilegie å få lov til å få et lite innblikk i for en stakket stund. En ett-åring kan som regel sitte selv, kanskje er han/hun på nippet til å stå/gå, kommunisere, er årvåken og kan vise et spekter av følelser og uttrykk. Uttrykk som jeg brenner etter å fange! For barn er verden bare et utrolig spennende sted! Dette kan gi magiske bilder. Og jo eldre barnet er, dess mer kreativt spillerom kan jeg som fotograf få.

Kreativitet er min drivkraft. Barn i sen barnehagealder/skole-alder er det jeg kaller for "mini-voksne". Allerede her kan man se konturene av hvordan hvordan den lille personen man har foran seg blir som voksen. Det er litt rart. Noen byr på seg selv. Klovner. Ablegøyer. Ler. Andre er introverte. Som meg. Men kommer man ordentlig innpå de, finner man ofte et fantastisk uttrykksfullt, morsomt og spennende lite menneske. Alt er lov. Alt er greit. Det finnes ingen magisk formel for hva et godt portrett er. Av og til dukker de opp når man minst venter det. Jo eldre barnet er, dess lettere kan man i samarbeid skape kreative og annerledes portrettbilder. På barnets premisser.

barnefotografering, gjøvik, innlandet, fotograf innlandet, fotograf gjøvik, barnefotograf, barnefoto, portrettfotograf, portrettfoto, fotograf i gjøvik, konfirmant, konfirmantfotograf, konfirmantfotografering, ungdomsfotografering

Det første de fleste antakeligvis tenker på når man det gjelder fotografering av ungdommer, er den velkjente konfirmantfotograferingen. Konfirmasjon er uten tvil en stor, stor begivenhet, og det som nok er det største markedet for fotografering i denne aldersgruppen (foruten bilder som blir tatt på skolefotograferinger rundt om i det ganske land). En begivenhet som absolutt fortjener kvalitetsbilder og jeg vil være beæret over å få dokumentere denne begivenheten!

All statistikk tilsier at vi foreldre bruker mindre penger på fotograf og bildeprodukter dess eldre barna våre blir. Hvorfor er det slik?

I get it; det er IKKE så veldig "hipt" å gå til fotografen når man er i "de kule tenårene". Snarere tvert om er det kleint, kjipt, lame, og alle andre liknende og uttrykk som ungdommen måtte bruke i 2021. Det er i alle fall ikke FETT! Jeg er imidlertid av den oppfatningen at også ungdomsperioden er viktig å dokumentere med annet enn "selfies" og kornete mobilbilder som kun blir liggende der de opprinnelig ble tatt; på mobiltelefonen til tenåringer og foreldre. Synes tenåringen at det bare er superkleint å bli tatt bilde av alene? Gjør det litt mer attraktivt for ham/henne! Hva med en familiefotografering hos fotograf hvor hele gjengen er samlet? Kanskje ikke "poppis" det heller, men når vi gjør noe for fellesskapet er vi mer tilbøyelige til å bidra. Når dere så henger opp bildet på veggen hjemme, vil dere for for alltid et minne om familie, samhold og uforbeholden kjærlighet. Med nyeste "update". Uvurderlig, spør du meg!

Voksenportretter. Tja, så snakket vi nettopp om tenåringen. Faktum er at vi voksne heller ikke er så veldig glade i å bli tatt bilder av! Jeg kjenner meg igjen, jeg skal ikke skryte på meg å være annerledes! Markedet for voksenfoto er lite. Vi føler ikke vi er så viktige lengre. Vi har gjort unna all "plikt-foto" opp gjennom livet. Vi gjør det vi føler er viktigst. Å dokumentere våre barn. Barnebarn. Og å knipse bilder av oss selv, det gjør vi i "selfie-mode" på mobilen. Viktig dokumentasjon? Ja, absolutt. Vakker dokumentasjon? Neppe.

Akkurat som å gå til frisøren, hudpleieren, massøren. Alt handler om å ta vare på seg selv. Unne seg selv noe. Litt "luksus" i hverdagen. Jeg mener at bilder også er en slik ting. Bilder er minner. Gå til fotograf og ta noen nye og flotte bilder av deg selv. Mange får glede av disse minnene, ikke bare du. Generasjonene etter deg. Ta bilder sammen med din bedre halvdel. Det er utrolig hva ett par timer med fokus kun på hverandre kan gjøre for dere. Morsomme opplevelser med et sluttprodukt. Et firkantet minne uten "best-før"-dato. Og med "Ofte god etter"-stempel; i fet skrift.

Familiefoto. Joda. Barna er viktig. Men det er også foreldre. Besteforeldre. Konstellasjonene er mange. Et familiefoto er uslåelig på alle måter. Samlende, og fullstappet med betingelsesløs kjærlighet, på tvers av generasjoner. Min oppriktige mening er at dette er det aller viktigste fotografiet i et hvilket som helst hjem.

ETTER Å HA LEST GJENNOM DENNE ARTIKKELEN, ER MITT HÅP AT MÅ SPØRRE DEG SELV OM HVORFOR NETTOPP DU BØR GÅ TIL FOTOGRAF FOR Å DOKUMENTERE DINE VAKRESTE MINNER... ;)

PS. Gravidfotografering er en spesiell sjanger innen portrettfotografien som jeg ønsker å omhandle i et eget blogginnlegg. Så følg med!